UTAKKNEMLIG?

Jeg liker å se på meg selv som en jente som får store gleder av små ting, det er noe jeg alltid har vært stolt av. Men etter jeg flyttet til NYC, så er det enkelte ting som får meg til å tvile på om det egentlig er så bra? Gjør det meg til en som sikter for lavt, nøyer jeg meg med for lite? Har jeg mindre sannsynlighet for å lykkes stort? Mangler jeg den driven som man trenger for å gi det ekstra giret? Jeg føler hvertfall det. Eller kanskje det er byen det er noe galt med, for min del hvertfall..

Jeg vet ikke hvor mange ganger folk har kommet bort til meg med en god dose entusiasme over at jeg bor i NYC og spør hva jeg synes om å bo der. Hva svarer jeg da? Det er jo ingen som forventer at jeg syns det er helt greit. Folk blir nesten litt brydd over at jeg ikke svarer med et stort smil om munnen over at jeg elsker å bo der. Det var svaret mitt det første året, men jeg ble lei av å pynte på sannheten, lei av å late som. Jeg har fått en mulighet de fleste bare kan drømme om, men jeg setter ikke pris på det. Jeg drømmer tilbake til den friske luften, latter fra familie, klemmer fra venner, ha muligheten til å avtale med en venninne om å møtes om 5 minutter, den fantastiske norske naturen jeg alltid har tatt for gitt.. frem til nå. Jeg savner hjemme.

Men hvordan kan man flytte hjem fra en by som mange omtaler som "verdens kuleste by", hvertfall uten å komme hjem som millionær? haha. Nei tiden var kanskje ikke min, men er ikke det igjen bare en unnskyldning for at jeg egentlig (flaut nok) ikke har gjort en dritt mens jeg snart har vært i verdens kuleste by i 2 år. Misforstå meg rett, jeg har hatt det helt fantastisk der, jeg har lært så mye jeg ikke ville vært foruten og jeg setter stor pris på mitt opphold så langt. Men det er begrenset til hva jeg kan lære og oppnå uten å gjøre noe mer. Jeg kunne startet å jobbe, men ville da blitt meldt ut av folketrygden, jeg kunne starte å studere, men psykologi studier lønner seg ikke å studere i USA.

Jeg ser ved å lese gjennom dette innlegget, at jeg ser altfor mange begrensninger for meg selv. Jeg ønsker å være et rivjern, en robot som aldri gir seg og tar sjansen når den byr seg. Jeg sitter med en taper holdning og gjør ikke det beste jeg kan ut av en situasjon. Hva faen er vitsen med å ikke alltid være den beste versjonen av seg selv? Hvorfor kan ikke vi (og ja jeg sier vi for det gjelder 90% av befolkningen) være snillere med hverandre, elske mer, jobbe hardere, og bare enkelt og greit gi alt?